Utredning i spesialisthelsetjenesten – ekstremsport for barn?

Del dette:

Mange barn med ulike utfordringer vil en gang i løpet av barndommen bli utredet for vanskene sine ved en barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP). I de tilfellene hvor utfordringene er omfattende nok til å påvirke hverdagen til barnet, vil utredningen ende med en eller annen diagnose.

Å få en diagnose kan være både en gave og en forbannelse. En diagnose gir omgivelsene et innblikk i hvordan de kanskje kan takle noen av utfordringene til barnet, men samtidig kan en diagnose bli bensin på et allerede brennende bål av dårlig selvbilde, usikkerhet og mobbing fra medelever.

En diagnose kan føre til forandringer rundt barnet. En lærer får et nytt «prosjekt» som stjeler tid fra både tilrettelagt opplæring og rolige norsktimer, medelevene får innblikk og forståelse for tingene som tidligere har irritert og frustrert de, og mamma og pappa kan få mer kunnskap om barnet sitt, uansett om barnet er en kranglefant med stålvilje og lakenskrekk, en engstelig klump med angst, øyer som aldri helt forstår bokstavene i boken, eller et fyrverkeri av ukontrollerte lyder og bevegelser.

Et barn på et A4-ark

Barnet selv er blitt et forskningsprosjekt for både psykologer og pedagoger, med innbrudd i både fysiske og psykiske intimgrenser. Ukjente voksne har akkurat redusert timevis med samtaler om barnets innerste tanker og følelser til 1500 ord på printede A4-ark. Mestring og nederlag på ulike tester, intense og ubehagelige samtaler om hvordan livet er hjemme, på skolen, med venner og familien – er notert og systematisert inn i et rammeverk som barnet selv ikke forstår.

Barnet som tidligere bare var barnet til mamma og pappa, var seg selv, er blitt offentlig kunnskap som alle voksne rundt det vet alt om – på godt og vondt. Alle barnets svakheter er blottlagt for behandlere, foreldre og lærere, masken har falt og fasaden er revet.

LES OGSÅ:  Jeg vil hjelpe foreldre med å forstå OCD

Sannheten og smerten er menneskets privilegier

Tilbake står det en liten kropp, som ikke har noe igjen av skallet det har gjemt seg bak etter nederlagene det har opplevd alle årene i barnehagen og på skolen. Barnet står nakent og alene igjen i en verden som er i forandring – og forandring er skummelt – spesielt for barn som synes verden er vanskelig å navigere.

Likevel er det helt nødvendig. Etter tordenværet titter solen frem. No pain – no gain. Det finnes mange ulike ordtak og regler som sier at for å få det bedre, må man kjempe for det.

Godt verktøy er halve jobben

En utredning som ender i en diagnose gir omgivelsene rundt barnet et utrolig kraftfullt og hjelpsomt verktøy. Et verktøy som er utviklet over tiår med prøving og feiling, forskning, gode og dårlige erfaringer, samtaler, suksesser og nederlag. Folk har prøvd det meste, og nå står du, med diagnosen på et ark – og alle forutsetninger for å ta de rette valgene for barnet ditt.

De spør kanskje mange rare spørsmål på BUP, eller de gjør ting som ikke alltid virker like logisk, men er de flinke har de alltid et mål med de de gjør. Vi som er der som frustrerte foreldre kan ikke gjøre annet enn å stole på dem, og ta imot de rådene vi får. Mer kan de ikke kreve av oss heller.

Nå må de andre få vite

Et «takk for hjelpen» i det du går ut av kontoret på BUP for siste gang med barnet i hånden, og nå står du foran verden med en viktig beskjed til de alle sammen: «Hør på meg! Barnet mitt har fått en ny bruksanvisning, og jeg ber dere alle om å følge den! For det dere trodde dere visste om barn og oppdragelse – det gjelder ikke lenger!»


Annonse

Vi må aldri slutte å gjøre det, men: Har du noen gang tenkt på hvor voldsom en utredning på BUP eller PPT kan oppleves for et barn?

LES OGSÅ:  Tidlig innsats

Del dette: